Grimm og Torvald

Grimm ble ute av seg av lykke da han møtte Torvald. Endelig noen som lekte på hans måte som han kunne føle seg helt fri med (og ikke være redd for å bli bulldoset i bakken av 40 kg gal valp…)

Ser du alle de avstandsminkende signalene?


Hva heter hunden?

Det er imponerende med en hund som klarer å presentere seg selv ved navn! Klarer dere å gjette hva denne hunden sier at den heter?

Video lånt med tillatelse fra Signe Endresen som har rettighetene både til videoklippet og den skjønne hunden ;)


Grimm 3 år!

Elskede Grimm, fineste koselappen, kjæreste sosehue! Hvordan i all verden har du klart å bli 3 år gammel?!? Føles jo som det bare var uker siden vi bodde i den lune lille leiligheten vår i 4. etasje på Øya med en liten valp med pirayatenner. Skjønneste lille Grimmy er han fremdeles. Passer perfekt på et fang, ligger helst heeeelt inntil, blir gjerne med overalt og har alltid noe lureri i ermet dersom man føler seg nedfor.

5 uker gammel hjerteknuser

 

Avreise fra Karlstad til Trondheim via Oslo

Full av tull!

Harmoni i Klostergata

Sammen

Lykkelig som storebror

Terapihunden Grimm på jobb ved psykologisk poliklinikk

Ingen over, ingen under – Grimm er best!


Metoder

Jeg hadde det privilegiet å bli klokere i dag. Det hadde seg nemlig slik at jeg fikk spørsmål av en mann (skal ikke spesifisere hvor ut av respekt for ham) om jeg drev med sånn “bare godbiter” når jeg fortalte at jeg jobbet med hund og kurs. Jeg svarte “Nja, ikke bare godbiter, men i hovedsak positiv forsterkning, ja”, hvorpå han svarer at nei, dette vil han ikke ha noe med å gjøre. Dette åpnet for en samtale som var svært givende.

Jean Donaldson, en kjent foreleser og hundetrener, sa en gang at vi ikke burde bruke kreftene våre på mennesker som er av den “tradisjonelle skolen”, altså bruk av disiplin og korreksjoner/straff fordi hunden skal gjøre som vi sier ut av ren respekt. I utgangspunktet er jeg enig, det har ingenting for seg for noen å prøve å overbevise en annen om sin egen overbevisning, hverken den ene veien eller den andre. Da blir man utbrent og som regel for ingenting – for diskusjoner fører sjelden til endringer.

Det som derimot har noe for seg, er å lytte til andres synspunkter. Å lytte til noen er noe helt annet enn å diskutere og argumentere. I diskusjoner er det ofte slik at en eller begge parter forsøker å fremme sitt eget, mens å lytte til hverandre gir rom for gjensidig respekt og kunnskapsutvikling. Dette var hva jeg fikk gleden av i dag.

Denne karen jeg pratet med var nemlig ikke ferdig da han sa at han ikke ønsket å ha noe med mine metoder å gjøre, det var tydeligvis en stor del frustrasjon som hadde ballet seg opp i ham som måtte ut. Det var en viss grad av fiendtlighet når han fortalte om at han hadde erfart flere hunder bli “ødelagt” av folk som var for snille og myke med hundene sine, han var genuint fortvilet over dette. Samtidig fortalte han hvordan han pleide å klype, irettesette, rykke i og tvinge hunder til å innordne seg.

Jeg tror han ble litt paff da han ikke møtte noe motangrep fra min side, men i stedet en som gjerne lyttet på ham og speilet det han sa. Den veggen av forsvar som hadde reist seg det sekundet jeg bekreftet at jeg brukte (i hans hode) “myke metoder” falt liksom litt sammen. Han fortsatte å fortelle om sine frustrasjoner, jeg lyttet ham ut og fortsatte å komme med konstruktive svar om hvordan hans posisjon var forståelig og frustrasjon var berettiget. Stemningen ble fullstendig annerledes enn hva vi begge kunne ha forventet – jeg ble ikke kastet på hodet og ræva ut og han ble mer villig til å høre på hva jeg hadde å si til gjengjeld.

Jeg lærte veldig mye i løpet av de minuttene. Ikke minst at denne representanten for tradisjonelle metoder og oppdragerstil slett ikke har et problem med “sånne som meg” eller “godbit-metoder”, men at han først og fremst var opprørt over folk som ikke forstår at de har en hund og ikke en baby, at den må aktiviseres, ha grenser, forutsigbarhet, jobbes med. Han var frustrert over folk som duller bort hundene og “ødelegger” dem ved å ikke dekke behovene dens. Problemet er at han har stemplet disse menneskene som de som bruker “myke metoder” eller, som han sa, bare godbiter.

Jeg påpekte dette: Er det metodene du egentlig har et problem med, eller er det ansvarsløse hundeeiere? Jeg fikk ingen umiddelbar respons, men jeg så at han tenkte. Og jeg håper at han husket dette spørsmålet etter at jeg hadde gått.

Det slo meg at dette nok kan være tilfellet hos veldig mange andre som er av den tradisjonelle typen, som foretrekker korreksjoner, tvang og ledelse fremfor lokking og godbiter. Det pågår en subtil (og noen ganger ikke så subtil) krig mellom disse to ytterpunktene, de som praktiserer myke metoder og tradisjonelle metoder. Min oppfatning er at den kommer av mye misforståelser, ordbajseri (svensk for ordsuppe) og enkeltpersoner som er eksempler på ytterpunktene.

Myke metoder: Den vanlige oppfatningen er at man bare skal bruke belønning (positiv forsterkning) og aldri straffe, korrigere, tving eller si “nei”. Dette er en feiloppfatning som har ført til et ekstremt ytterpunkt. Myke metoder betyr i utgangspunktet at man bare skal bruke belønning i INNLÆRINGSSITUASJONER, altså når hunden skal lære noe nytt. Det er vitenskaplig vist at dyr lærer best på denne måten. Det sier imidlertid ingenting om at du ikke kan sette grenser eller si “nei” utenfor læringssituasjonene. Men enkelte personer har ført til at myke metoder blir forstått på denne måten, og det er uheldig.

Tradisjonelle metoder: Også kjent som “harde metoder”. Dette er en gammeldags måte å trene hund på, akkurat som at vi tidligere brukte fysisk avstraffelse i skolen, men ikke nå lenger. Det er imidlertid metoder som fremdeles praktiseres i stor grad både i byen og på landet. Disse metodene har som utgangspunkt at hunden skal lystre ut av respekt og trenger derfor ikke å dulles med og belønning er bare bestikkelser – det fører ikke til at hunden respekterer deg.

Myke metoder antas å være “unge jenter” sine metoder, mens Tradisjonelle metoder ofte er forbundet med “gamle gubber”. Dette er den typiske stereotypien. Når det er sagt så finnes det knapt virkelige ytterpunkter – de tradisjonelle trenerne kan også si “bra” og skjemme dem bort med middagsrester, akkurat som også de myke trenerne kan glippe med et “nei” og bli så frustrert at de rykker i båndet. Jeg har ingen tro på at noen er 100% enten-eller selv om enkelte kommer veldig nært. Det er en grunn til at begge tradisjoner lever videre – de funker! Om enn med ulike resultater.

Uansett metoder man bruker og tradisjoner man tilhører så har jeg inntrykk av at de aller fleste hundeeiere er genuint glade i sine hunder og handler etter beste evne og beste mening. Det er viktig å huske hvis man møter noen som sitter på den andre polen. 

Læringsteori: Alle dyr, inkludert mennesket, lærer på følgende måter:

  1. Positiv forsterkning – adferden forsterkes ved at dyret blir belønnet, eksempelvis ved mat, men også lek, frihet, oppmerksomhet og andre ting dyret setter pris på.
  2. Negativ forsterkning – adferden forsterkes ved at man fjerner noe som dyret ikke ønsker, eksempelvis smerte og ubehag. Dyret opplever da en lettelse når ubehaget/smerten opphører.
  3. Positiv straff – adferden minker i frekvens ved at man påfører hunden noe smertefullt, ubehagelig eller skremmende, eksempelvis rykk i båndet, klyping eller roping.
  4. Negativ straff – adferden minker i frekvens ved at man tar fra hunden noe den ønsker seg, eksempelvis å ikke gi hunden noe den ønsker seg, som oppmerksomhet, en godbit eller en leke. Gjør hunden feil kan jeg for eksempelvis gå min vei og ta godbitene den jobbet for med meg, slik at den ikke kan oppnå disse.

Moderne metoder: Dette er ikke et etablert begrep, veldig få bruker det, men mange praktiserer det. Jeg velger å bruke dette begrepet selv ettersom jeg ikke føler at hverken myke eller tradisjonelle metoder (slik de defineres hos folk flest) stemmer. Med moderne metoder menes:

  • Metodene følger kunnskap fra forskning – hva er vist at er mest effektivt i trening av dyr?
  • Metodene baserer seg på læringsteori –  hunder lærer etter to enkle prinsipper: oppnå det gode og unngå det dårlige.
  • Innlæring skjer ved bruk av hovedsakelig positiv forsterkning, men også negativ straff.
  • Fleksibilitet i metodene
  • Brannslukking vil si at man kan avbryte hundens adferd for å unngå adferd som er skadelig, farlig eller høyst uønsket. Dersom hunden min hopper opp på benken og tar juleribba, så kommer jeg til å si “nei” og gå bort for å forhindre at adferden fortsetter.
  • Hunden får grenser og konsekvenser for sin adferd til daglig.
  • Ord som “nei” eller tilsvarende kan læres inn på en positiv måte uten at det er noe mindre effektivt – heller tvert imot.

Jeg setter stor pris på samtalen vi hadde i dag og håper ikke du har noe imot at jeg bruker den som tema for dette blogginnlegget. Jeg håper at det vil bli mindre krigføring og mer forståelse mellom disse ytterpunktene, og at vi på den måten kan oppnå mindre polarisering mellom de som praktiserer tradisjonelle og myke metoder.


Hunder som trenger avstand

Denne er så perfekt. Så inderlig og ypperlig perfekt. Til orientering for alle med snille hunder, løse hunder  og hunder med flexiline.

Bildet deles med tillatelse fra www.doggiedrawings.net


Hunder i arbeid

I går (onsdag 23. november) var den første episoden i serien “Hunder i arbeid” på TVNorge hvor vi ble presentert for trente terapihunder i målrettede dyreassisterte intervensjoner. Blant annet ble vi kjent med Loretta og hunden Spiran (Nodat-ekvipasjer) som jobbet på Cathinka Guldbergsenteret i Oslo, og de to terapihundførerne Sara og Helena med sine terapihunder fra Stockholm (Svenska Terapihundskolan).

Som dreven fagperson på dette området ble jeg mildt sagt irritert over at den som har skrevet manuset til serien ikke klarer å holde vesentlige begreper fra hverandre. Opptil flere ganger blandet de sammen titlene “servicehund” og “terapihund”, men ikke bare i kommentarene, også i filmklippene. Blant annet viste de flere servicehunder vi har sett i tidligere episoder når de snakket om terapihunders funksjon og omvendt. Er det så nøye, da? Tja… Hvis jeg har problemer med rørene i huset mitt så vil jeg ikke ha en elektriker, men en rørlegger. Og det er omtrent det samme med servicehund og teraphund.

Da jeg sjekket statistikken for hjemmesidene mine i dag så jeg at flere hadde googlet “servicehund eller terapihund” i går kveld, en respons på episoden, ingen tvil. Så jeg skal gjøre det tydelig her og håper TVNorge retter opp sin egen ordsuppe.

Servicehund: Hunder som er trent til å assistere (hovedsakelig) personer med fysiske handikap. Disse hundene jobber sammen med én person og det er eieren, men det er sjelden eieren selv som har trent den. De fungerer som et hjelpemiddel for personen.

Terapihund: En hund som deltar i dyreassisterte intervensjoner med andre mennesker enn sin egen eier. Eieren er som regel bare føreren og treneren av hunden. Hunden fungerer som et terapeutisk verktøy for en fagutdannet person (sykepleier, spesialpedagog, psykolog etc) for å fasilitere terapien.

Se forøvrig nærmere beskrivelse av hva dyreassisterte intervensjoner/aktiviteter/terapi/pedagogikk er i nedtrekksmenyen ovenfor.


IKEA dogz

Hvis du har ønske om å finne ulike måter å aktivisere og utfordre hunden din på så trenger du egentlig ikke mer enn en tur på IKEA og 350 kroner! Her finnes det både ting å bryne nesa og hodet på til en BILLIG penge. Hvem hadde trodd at IKEA tilbyr både billigere og mer varierte løsninger enn de berømte doggy casino og doggy puzzles etc. Jeg skal gi dere en innføring i IKEA-shopping for hundeeiere.

(Les forøvrig mitt tidligere innlegg om klikkertrening!)


Matsøk under skål:

Først av alt, de berømte skålene. Kjøpes i barneavdelingen for spiseredskaper. Disse skålene er å foretrekke fremfor de smale og høye glassene fordi de er mye vanskeligere å tippe over. Mer utfordring! I tillegg er disse skålene såpass lette at de passer også utmerket for små hunder.

Hvordan du gjør: Vis hunden en liten godbit. Vis at du legger den på gulvet og at du legger skåla over. Si “vær så god” eller tilsvarende til hunden slik at den får lov til å ta skåla. La den så jobbe seg fram til en strategi for å få tak i godbiten.

Du vil nok oppdage at hunder har veldig ulike strategier. Grimm jobber iherdig med å få godt nok grep til å løfte den rett opp, mens Húrin sparker fotball med den mellom vegger og møbler til den omsider gir slipp på godbiten. Det er ingen riktig eller feil måte å løse oppgaven på selvfølgelig.


Tunnel

En egen liten agilitytunnel inne og ute? Merk imidlertid at denne nok er for liten for større raser og at du må stabilisere den ved å enten plassere den mellom noen stoler eller på annet vis. Du kan kaskje plassere åpningene mellom noen stolben dersom du har noen stoler i riktig størrelse. Hvis tunnelen blir for ustabil så kan du risikere at hunden blir skremt. At denne tunnelen veier mye mindre enn tunneler som brukes i agility gjør den ekstra ustabil. Men med riktige forhåndsregler kan dere få en fin øvelse (morsom for barna også!)

Hvordan du gjør: Ha hunden løs og helst uten halsbånd/sele eller liknende. Ha tunnelen i en rett linje så hunden ser ut på andre siden. Det enkleste er om dere er en som holder hunden i den ene enden og en som lokker på hunden i den andre enden. Dersom hunden er skeptisk, ikke bruk mye stemme til å rose eller oppmuntre, men kast en godbit halvveis inn og la hunden gå og ta den. Hvis det går bra så kast en ny godbit enda lenger inn. Fortsett slik til hunden går og tar godbiten fra den som lokker i andre enden. Bruk litt ekstra gode godbiter for hunder som er skeptisk.

Vil du ha litt mer utfordring for hunden kan du lære inn tunnelen med fri shaping med klikker. Gjør dette på vanlig måte ved å klikke små initiativ i riktig retning helt til du får satt kommando på atferden. For å sørge for mer variasjon og utfordring enn bare å løpe gjennom kan du også lære inn kommando å hoppe over tunnelen og å løpe rundt den. Utfordringen ligger dermed i at hunden må lytte godt til hva du sier for å diskriminere om du sier “gå rundt”, “over/hopp” eller “gjennom/tunnel”. NB! Ikke bruk dobbeltkommandoer (håndsignaler) hvis du vil lære hunden orddiskriminering her.


Doggy puzzles / doggy casino

Dette er egentlig ikke en egen øvelse, men mer et tips for de av dere som har slike doggy puzzle/casinoer.

Ettersom vi har parkett her hjemme så glir de fryktelig på gulvet. Jeg dro på IKEA og kjøpte slike antiskli-innlegg til å ha i skuffer og limte de fast under. Da sklir de ikke så mye på gulvet, og det sparer både gulvet for riper, deg for bråket av at hunden skyver den rundt, OG hunden får ikke godbitene ved å sparke fotball med den (den må bruke nesa si mer).


Rydde opp

Ville det ikke vært kjekt med en egen husholderske som ryddet opp barnas leker eller ditt eget rot? Gjør ryddingen til en aktiviseringsøvelse for hunden da vel! (Her kan du selvfølgelig også bruke en vanlig bøtte eller annen type kurv).

Slik gjør du: Dette forutsetter at hunden kan apportering. Her skal den imidlertid ikke avlevere til deg, men legge det i bøtta/kurven. Det kan være lurt å begynne med å lære hunden å putte hodet nedi bøtta uten noe objekt involvert, og dette gjør du enkelt ved å klikke frem atferden. Når hunden godt kan stikke hodet i bøtta og holde det der en liten stund kan du begynne å be hunden apportere, men i stedet for at den avleverer signaliserer du til bøtta. Ettersom hunden vet hva bøtta skal brukes til nå (putte hodet nedi) så er det enklere for den å gjøre det samme nå mens den har objektet i munnen. Hvis hunden ikke umiddelbart slipper objektet nedi så kan du belønne for forsøk i alle fall. Igjen, klikkeren gjør denne innlæringen mye lettere.


Bære kurv

Denne øvelsen baserer seg på apportering så hvis hunden din ikke kan apportere fra før får du lære inn dette først (anbefaler å lære apportering ved hjelp av klikker!) Denne kurven er laget i stoff og er ekstra snill mot hunden mens den bærer i sammenligning med en vanlig kurv (selv om du også kan bruke slike).

Slik gjør du: Lær hunden apport. Dersom du har et signal for når hunden skal slippe (og den holder fast inntil den får dette) så er det en stor fordel. Lær hunden din å holde fast i objektet den apporterer i lengre og lengre tid, den må også kunne gå med objektet i munnen uten å slippe. Overfør øvelsen til kurven og hjelp hunden å bli komfortabel med å bære noe som “vingler” i munnen. NB! Ikke ha noe oppi kurven når du lærer inn dette!

Når hunden kan gå rundt og bære på kurven uten problemer så kan du fylle den med kjeks eller twist som hunden kan gå rundt og servere gjestene dine. Dersom du har en besøks- eller terapihund er dette spesielt artig både med barn og eldre. Med denne øvelsen kan også hunden bli med på Halloween og gå på dører for å få godteri ;)



Ikke kast frukten! Tøyfrukten som ligger i kurven når du kjøper den kan du bruke som en egen aktiviseringsøvelse også! Du kan enten lære hunden ulike navn for objektene (eksempelvis melon, appelsin, eple, banan etc.). Deretter blir aktiviseringen igjen orddiskriminering hvor du kan ha alt liggende på gulvet og be hunden hente en bestemt ting. Det er hjernetrim, det!

Slik gjør du: Lær inn en og en frukt av gangen. Merk at dette kan ta tid, så ikke vær utålmodig! Ikke begynn å blande frukten før du er helt sikker på at hunden kan alle de forskjellige navnene. Når du begynner på dette steget er det lurt å ha dem godt atskilt og begynn med bare to av gangen og sette dem sammen i ulike par før du begynner å introdusere tre objekter av gangen.

En annen øvelse som kombinerer disse to er at hunden skal “Rydde” opp alle objektene og legge dem i kurven før den tar kurven og setter den på plassen sin eller avleverer den til deg. Du kan da gjemme de ulike objektene i leiligheten/huset slik at den må gå og lete dem opp.

Husk at alt dette vil ta tid! Men det er helt greit, for det er veien mot å lære det som hunden aktiviseres av, ikke så mye når den KAN det. Her kan du kanskje ha aktiviseringsøvelser nok for ett år framover ;)



Nesearbeid!

Noe så enkelt (dog ikke fra IKEA) er brukte krydderglass. Du bør i første omgang vaske ut av dem veeeeeldig grundig. Deretter kan du bestemme deg for hva du vil at hunden din skal bli en kløpper på å snuse opp. Det kan eksempelvis være Twinings green tea med sitron…

Slik gjør du: Putt en tepose (uten forpakning) nedi krydderglasset og lim fast det indre lokket (med små hull i) på toppen. Jeg vil anbefale å bruke krydderglass som har hull over hele innerlokket og ikke bare små (med andre ord bøsser for gressløk eller kanel for eksempel). Det blå, øverste lokket kan du bruke under oppbevaring mellom treningsøktene. Gjør det samme med noen andre glass, men putt noe helt annet oppi (eksempelvis teposer med veeeeldig sterke og ulike lukter). Du velger selv om du vil at hunden skal ta glasset med teen du vil ha og avlevere hos deg, eller bare markere at den har funnet riktig med å bjeffe, sette seg eller legge seg foran den riktige. Dersom du ikke skal jobbe profesjonelt med søk/spor så er det ikke så farlig.

Lær først inn hunden din å lete opp glasset med den teen du vil at hunden skal finne (Twinings green tea med sitron) alene, deretter med noen tomme glass som distraksjoner. Etterhvert kan du avansere med glass som har andre typer te i seg. Igjen vil jeg anbefale å jobbe med klikker, men det går også fint uten! Viktigste er at det bare er glasset med teen som hunden SKAL finne du belønner for og ignorerer forsøk på de andre. Når hunden blir proff kan du gjøre det vanskelig med andre typer te og at hunden skal søke blant flere og flere ulike glass.

NB! Det sier seg kanskje selv at glassene må se helt identiske ut (farge, etiketter etc.) for at hunden skal bruke nesa og ikke øynene til å finne riktig.


Ringpyramide

Jeg sparte det beste til slutt! Her er noe du kan holde på med en stund ;) Dette forutsetter også at hunden kan en viss grad av apportering. Dette er jo en artig leke noen kanskje har liggende fra egne barn til og med. Her skal hunden ta de ulike ringene og tre dem på trepinnen. At de er nødt til å være i en bestemt rekkefølge for at alle skal få plass er en utfordring i seg selv. Her kan det hende hunden trenger deg til å vise hvilken som skal på først og så videre.

Slik gjør du: Hvis hunden kan apport er du allerde et stykke på vei, hvis ikke må du lære inn dette først. Her tror jeg du er nødt til å bruke klikker uansett for du må kunne klikke frem små fremskritt med høy grad av nøyaktighet. Hunden blir også mye bedre på finmotoriske manipulasjoner av objekter. I begynnelsen bør du kanskje teipe fast stokken som ringene skal plasseres på slik at den er stabil og ikke gjør det unødvendig vanskelig for hunden å treffe i smultringhullet.

For de mest avanserte av dere kan dere jo lære hunden å diskriminere dette selv, lære seg rekkefølgen rett og slett! Hvis noen av dere klarer det så vil jeg GJERNE at dere tar det opp på film og sender meg så jeg kan publisere her på bloggen, med MASSE ROS OG BERØMMELSE selvfølgelig ;)



Her har dere flere gode grunner til å korte ned på langturene i vinter når det er kaldt og surt, men likevel gi hundene rikelig med aktivisering. God vinter!


Elendige hundeeiere!

Hvis man har en hund med en form for problematferd eller en uoppdragen bikkje som naboer og andre hundeeiere irriterer seg over, er man da en elendig hundeeier? Dersom man omsider tar kontakt med en atferdskonsulent, forventer man ikke da å få høre hvor elendig man er som hundeeier og få en kartlegging av alle måter man har feilet på? Jo, enkelte atferdskonsulenter (eller “atferdskonsulenter“) vil nok fortelle deg hvor dårlig jobb du har gjort. Men finnes det egentlig feilfrie hundeeiere? Eller forøvrig en feilfri hundeinstruktør eller atferdskonsulent?

Vi er alle mennesker og en del av å være menneske er å gjøre feil. Jeg vil hevde at den eneste virkelige feilen man kan gjøre er å ikke lære av sine feil. Ikke la selv den mest hundekyndige treneren eller hundepsykologen påstå at de aldri gjør feil selv, eller at deres egne hunder er perfekte. Det er ikke sant. Like lite sant som at en lege aldri blir syk eller at en lærer ikke kan ha lærevansker.

Du har lov å gjøre feil. Du har lov til å lære og forbedre deg. Og når vi trener hund så kan vi gjøre mye for å kompensere for våre feil også. La oss ta noen eksempler.

Dersom du har en tendens til å stramme inn båndet til hunden hver gang du møter en annen hund, enten fordi du er redd din hund skal gjøre utfall eller du er redd for at den møtende hunden gjør det, så kan du lære hunden din å assosiere noe positivt med at båndet blir stramt. Du kan enten lære inn at stramt bånd betyr at hunden skal sakke farten eller ta kontakt med deg (det blir en oppgave) eller du kan lage en assosiasjon mellom stramt bånd og godbit.

Hvis du (i likhet med meg) vet at du kan komme til å si “nei” under trening, kanskje det er en refleks eller bare en uvane, så kan du la være å lære hunden betydningen av nei. Bruk heller andre ord / lyder som betyr nei, kanskje “feil” eller “slutt”. Når du da sier “nei” under trening vil det ikke bety noe for hunden og du vil da heller ikke dempe hundens initiativ i læringssituasjonen. Mine hunder forstår ikke ordet nei nettopp av den grunn.

Hender det at du roper høyt og nervøst på innkalling når det er “krise”  (noe som gjør at hunden ofte ikke vil inn til deg eller forstår at det er noe mer spennende andre steder), så kan du lære hunden dette under trening. Rop både på normal måte og på “hysterisk” måte og lær hunden at begge deler fører til noe positivt inne hos deg. Da vil den ikke reagere negativt de gangene hvor det virkelig er krise.

Atferdsterapeuter gjør lurt i å gi hundeeiere litt mer rom til endring. Endringer tar tid. Har man først en innlært uvane (rykke i båndet for eksempel) så tar det tid å lære seg av med det. Slike ting er ofte godt innarbeidet og kan være ren muskelhukommelse (rykket skjer uten at man tenker seg om). Akkurat som neglebiting, hårsutting eller nervøs plystring – vaner tar tid å snu. Det er greit! Noen ting trenger også tid for å modnes før det kan iverksettes, spesielt hvis det er tanker, følelser eller holdninger som har vart over tid. Det eneste som betyr noe er at du aktivt forsøker å gjøre noe med det.

Finnes det derfor dårlige hundeeiere? Nei, ikke egentlig. Absolutt flesteparten av hundeeiere vil det beste for sine hunder og handler etter beste evne.

Jeg syns det er en virkelig befriende og viktig ting å gjenta både for meg selv og andre: Den eneste feilen du kan gjøre er å ikke lære av dine feil. 


Bæsjeposer

Ute og går tur med din domestiserte firbeining. Hunden gjør det den vanligvis gjør i løpet av en tur: bæsjer. Som det integritetsfulle mennesket som bryr seg om sitt lokalsamfunn som du er, så trekker du opp en svart liten pose med god samvittighet og plukker opp den ferdigprosesserte maten du ga hunden i går. Du kikker deg rundt. Ikke en eneste søppelbøtte å se. Ikke som tillhører noe offentlig i alle fall. For det er nok av grønne søppelbøtter i hver eneste gård på begge sider av gaten. Ettersom du ikke er i byen vet du at du kan gå og gå en lang stund uten å finne en av disse små svarte som henger på bussholdeplassene. Benytter du deg da av en av de grønne som tilhører de respektive husene i nabolaget?

Jeg gjør det. Om det var kort vei hjem ville jeg tatt den med meg, men jeg skal nå gå i 45 minutter til. Det er veldig viktig å plukke opp hundebæsjen, og jeg vet at det er minst like viktig for alle de som bor her. For alle som har hund, barn eller som liker å stikke nesa si ut av huset sitt, så er det viktig! Er det da ikke verdt å få en varm, svart, sammenknytet pose i søppelbøtta si innimellom? Jeg prøver å ikke kaste ved samme hus flere ganger og peker meg vel ut de husene hvor jeg vet det finnes hund fra før (de av alle forstår vel mitt dilemma!)

Hva sier dere? Er det lov å kaste bæsjeposene hos sine medborgere for å holde samfundet fritt fra hundebæsjer på avveie?

Dere er i alle fall velkommen til å benytte dere av min! Jeg sier ja til å plukke opp hundebæsj!


Tenker videre…

Dette er en oppfølging til forrige innlegg.

 

Hva personen ønsker du skal lese:

“Jeg er utdannet hundepsykolog med over 40 års erfaring med hund og hundetrening. Jeg har lang erfaring med å undervise i mitt fagfelt og har deltatt i flere studier av ulvers flokkonstruksjon og språk. Metodene jeg benytter har vist seg svært effektive”.

Er du imponert?

 

Hva personen egentlig mener:

“Jeg er utdannet hundepsykolog (jeg tok et instruktørkurs for 20 år siden og har siden dette ikke videreutdannet meg eller oppdatert meg på moderne hundetrening. Hvorfor skulle jeg det?) med over 40 års (jeg er bare 42 år gammel) erfaring med hund (vi har alltid hatt en familiehund i huset) og hundetrening (jeg har lært alle mine hunder sitt, dekk og bli). Jeg har lang erfaring med å undervise i mitt fagfelt (jeg jobber til vanlig som lærer på ungdomsskole og underviser 5 dager i uka) og har deltatt i flere studier av ulvers flokkonstruksjon og språk (jeg drar ofte med barna til dyreparken og “studerer” ulvene der). Metodene jeg benytter har vist seg svært effektive (det er ingen som våger å stille spørsmålstegn til mine metoder fordi jeg er flink til å ordlegge meg og de ser meg som en autoritet).”

 

Dette er kanskje noe overdrevet, men det finnes virkelig slike beskrivelser som ovenfor. 


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.